av KAS
Tananger Stadion ble innviet 10. september 1977 ved at daværende ordfører Ludvig Klingsheim og leder i I.L. Havørn Dagfinn Danielsen foretok et «høytidelig» avspark (ref. Havørnboka fra 1993)
For mange av oss har tiden «flydd» og mye har skjedd her på området her siden den gang. På bakgrunn av at vi nå om dagen kan glede oss over kunstgras nr. to på anlegget, vil vi ta leserne med på et tilbakeblikk på hva og hvordan ting har blitt til i mellomtiden. Denne gang intervjuer vi tidligere politiker m.m. Ådne Mæland, tidligere leder i Havørn I.L Dagfinn Danielsen, tidligere leder i fotballen Henrik Harestad og tidligere leder i friidretten Odd Bergo.
Den gamle fotballbanen lå fra starten der den vestre del av kirkegården nå er. Kirkegården måtte utvides og dermed måtte fotballspillerne vike plassen. 4. divisjonslaget til Havørn måtte ha hjemmebane på gras, og løsningen ble Shell raffineriets bane på Tjora. Det ble flere år med hjemmekamper på denne banen. Sommeren 1974 startet byggingen av TUS og med den ble det laget en grusbane på østsiden (den vi nå legger kunstgras på). Fotball lagene til Havørn trente her og fikk samtidig bruke skolens garderober.   
Sett med kommunale øyne, var dette en god og rimelig ordning. Ideen om ny grasbane og kanskje stadion i Tananger igjen gjorde seg gjeldende i Havørn, uten at den store begeistringen ble vekket hos kommunen. Flere innspill ble forsøkt utsatt, da både ordfører og administrasjon var mest komfortable med å spare. Det store sentralidrettsanlegget på Sola ble bygget på denne tiden.  
Bygging ble heldigvis påbegynt. Areal var allerede innløst fra gården til Palle O. Meling. Av Tanangerfolk i den kommunale byggenemda satt Ådne Mæland og Karin Haaland. Det var mulig første gang totalentreprise ble benyttet ved kommunal utbygging. Først ble banen for brei og måtte smalnes inn. Da ble det også plass til løpebaner og tribunebygg. Da løpebanene måtte ha en lengde på 400 meter måtte det graves og justeres i svingen i vestre ende. Friidrettsfolkene i Havørn mente at skulle det være løpebane, så måtte den ha godkjente mål.
Havørnboka forteller om at, ble det lyst ut navnekonkurranse til den nye banen. Ikke uventet ble vinnerforslaget «Tananger Stadion», og den som foreslo det var Kåre Jåsund. Hva han vant, sier historien ikke noe om. At vi nå hadde en «stadion» og ikke lenger bare en «fotballbane», markerte et lite skille mellom det gamle og nye Tananger. Vi var og er fortsatt ei bygd i sterk vekst. Stadion ble bygget utelukkende av kommunale penger og var et rent kommunalt anlegg. Den videre utviklingen med samarbeid mellom Havørn og Sola kommune er en interessant historie å følge.
Vi har i denne sammenhengen ikke plass til å fortelle om alle kampene eller alt som har skjedd på stadion opp gjennom årene – og det må derfor bli et utvalg. Først ute var Fotballen med en førsterundekamp i cup`en mot det daværende 1. divisjonlaget til Bryne med bl.a. tre landslagsspillere på laget, den 29. mai i 1980. NFF forlangte at det måtte tas billetter og ca. 1000 tilskuere ble registrert! Kampen holdt på å bli sensasjon, forteller Dagfinn. Det stod 1-1 til noen minutter før slutt, da Bryne scoret og avgjorde kampen til sin fordel. Stort oppslag i VG! I 1984 var det 60 års jubileum i Havørn. Friidretten stod da som arrangør av 25 km landeveisløp for herrer. Damene måtte nøye seg med 10 km som ble vunnet av Ingrid Kristiansen, så vidt Odd Bergo minnes. Også denne begivenheten fikk mediedekning, bla. i sportsrevyen og Knut Bjørnsen til stede.
Vi takker intervjuobjektene våre, og fortsetter i neste nummer med historien om neste store idrettsutbygging på 80-tallet, Tanangerhallen. Nevner for ordens skyld at kilder vi ellers har brukt er «Havørnboka» og Per Skjørestads bøker «Sola 1930-2000».
 
 
Fv. Dagfinn Danielsen, Ådne Mæland, Henrik Harestad og Odd Bergo
 

av KAS
Forrige gang skrev vi om hvordan åpningen av Tananger stadion i 1977, startet den nyere tidsregning for oss i Havørn, og at det ble en naturlig oppfølging å få ny idrettshall i 1983. Vi vil i denne delen ta for oss hvordan vi fikk Tanangerhallen. Først tar vi en liten repetisjon og oppsummerer at IL Havørn hadde eget idrettshus på stedet, ferdigbygget i 1964 på selveiet grunn. På 70 tallet ble det bygget en del større haller i distriktet. Sola hadde fått sin hall allerede til sesongen 69-70. Det var derfor ikke rart at også Tanangerfolk nå ville ha en ordentlig hall. Allerede den gang var en større boligutbygging på Jåsund et av argumentene. I 1981 var den kommunale plannemda i arbeid og de hadde god kontakt med IL Havørn i hele prosessen. På årsmøte i 1982 ga IL Havørn sitt samtykke til at Tanangerhallen skulle få gratis tomt inn til siden av idrettshuset. Det ble slått fast at vi skulle beholde Havørnsalen slik som den stod, men at den gamle gangen med garderober m.m. ble revet, og her skulle det bli kafeteria. Da bygget stod ferdig, var det gamle og nye blitt en helhet og dette «samboerforholdet» med kommunen har heldigvis vart helt til våre dager. Selve åpningsdagen var den 4. november 1983. Vi går ut fra at ordfører Kåre Kvalvik var med på dette, selv om det ikke står noe sted.
På denne tiden var det, naturlig nok, stor entusiasme for håndball i Havørn. Håndballavdeling var allerede opprettet i 1982 med et foreløpig styre bestående av Arne Mortensen, Dagfinn Danielsen og Oddrun Stai. Det var planlagt å melde på 4 lag til serien, men da det møtte 130 ungdommer til treningene, måtte antall lag økes til 7. Vi skal ikke gjengi håndballavdelingens historie i denne sammenhengen, men nevner at damelaget allerede i 1985 ble kretsmestere i 8. divisjon (ganske mange divisjoner den gangen ja..) og spilte semifinale i Rogalandscupen hvor de tapte knepent mot Åkra.
Håndballavdelingen fikk ansvaret for drift av kafeteriaen, som var knutepunktet mellom Havørneiendom og Kommuneeiendom. De faste installasjonene eies av kommunen og Havørn disponerer det. Kafeteriadriften har blitt tatt hånd om av håndballforeldre og det har vært et flott sosialt samlingssted, ikke bare for brukere av anleggene, men også for folk som stikker innom. At vi i våre dager pga anstrengt kommuneøkonomi må holde dørene låste for andre, er noe vi alle håper skal være et forbigående fenomen.
Siden åpningen i 1983 har også turnen og gammeldansen sine aktiviteter vært i bygget og da mest i den gamle Havørnsalen. Fra gammeldansens historie kan vi lese at de var med og satte sitt preg på åpningskvelden, der TV kjendis Halvor Kleppen var konferansier og tre Busserulls spilte. Flere år senere, da biblioteket i Tananger ikke lenger hadde noen plass å være, fikk vi i 2006, et helt nytt element inn i bygget. Den gang var kombinasjonen idrettshall og bibliotek et prøveprosjekt på landsbasis. I forbindelse med at denne «gjøkungen» flyttet inn, ble byggets areal øket med 80 m2 vestover. Alle er i dag enige om biblioteket i Tanangerhallen er en suksess. De fleste av oss har vel allerede notert seg at på denne tiden så har hallen sitt 30 års jubileum. Det får være vårt lille ønske at hallen omsider får sitt navneskilt over hovedinngangen, slik Solahallen har hatt i alle år!    
I forrige kapittel skrev vi om samarbeidet mellom kommunen og idrettslaget. Var dette noe spesielt for oss, eller var det noe som også var vanlig ellers i landet?  Forskeren og Tanangermannen Hilmar Rommetvedt har gitt oss et innspill på dette og vist til et arbeid han og Ståle Opedal har gjort. Det tar for seg hvordan norsk idrett siden krigen har vært forankret i egne kommunale ungdoms- og idrettsutvalg. Under Korvald og Bratteli- regjeringene (første halvdel av 70 tallet) ble utvalgene overtatt av kulturstyret i kommunen. Parallelt med disse politiske utvalgene, har kommunen hatt egen kulturadministrasjon. Det er ikke et ukjent fenomen at idrett blir satt opp mot «finkulturen» og motsatt. De fleste kommuner har etter hvert også fått sine idrettsråd. Det hele dreier seg i korthet om hvordan en får penger til å drive idrett for. Vi vil i de kommende deler av Historien om Tananger Stadion komme tilbake til dette.  Kilder ellers denne gang, var de samme som i 1. del + boka Sola IL gjennom 60 år.  Neste gang skriver vi om Havørnhuset.
 

av KAS
Onsdag 22. januar 1997 kl. 1530 tok ordfører Eli Hellestø det første spadestikket i tomta der det nye Havørnhuset skulle stå. Allerede lørdag 22. november samme år, var det stor stas og innvielsesfest. Vi vil denne gang fortelle om hvem, hva og hvordan dette gikk til. Det er fortellingen om hvordan en god ide, blandet med tiltakslyst og samarbeid ble til resultat på rekordtid. Slik vi opplever huset i dag, tror vi ikke at noen er uenige i at huset er enestående fantastisk, både økonomisk og praktisk.
Selve ideen om å bygge et slikt hus, var det daværende leder i Fotballavdelingen, Jan Nilsen som kom med. Fra årsmøteprotokollen til hovedstyret den 9. april 1997 kan vi finne at  fotballstyret hadde et omfattende 5 punkts-forslag. Det gikk på formell godkjenning, økonomi, bruksrett og til slutt en klausul om eierforholdet etter en evt. framtidig omorganisering av laget. I årsmøtereferatet finner vi at det ble reagert på at huset allerede var under bygging samtidig som det ellers var usikkerhet knyttet til manglende svar om støtte fra kulturdepartementet (spillemidler) og kommune. Utrolig nok, gikk likevel årsmøtet med på å ta hele det økonomiske ansvaret. Ingen tvil om at fotballavdelingens folk var gode å argumentere for seg.   
I god tid før dette årsmøtet var altså leie av tomt avtalt med kommunen. Nede i hjørnet i østenden av tribunen lå veldig gunstig til. Valg av hustype, ble gjort gjennom at Jan Nilsen kom i kontakt med arkitekt Hans Petter Nygård, som tente på ideen om å skreddersy et hus til vårt formål. Tegningen er datert 23 10 96, og beskriver 334 kvadratmetere delt på 3 etasjer. Totalkostnadsrammen ble estimert til 2.060.612,- kr. Så var det bare å starte og grave? Ja nesten, for vi hadde flinke folk klar med maskiner og en byggekomite med masse kompetanse. Fra møteprotokoller kan vi lese at de kalte seg for prosjektgruppen for «Klubbhus-97». Møtene fant sted på lærerværelset på TUS eller kontoret under stadion. De som møtte var Jan Nilsen, Ottar Håland, Torleiv Bærheim, Terje Vigdel, Paul Ragnar Stranden, Kjell Pollen, Arne Svendsen, Terje Meling, Erling Vatne og Sjur Hansen. Alle disse representerte graving, støyping, leveranse, bygging, installering av alt vi hadde behov for, og nesten alle var ekte Havørnfolk og alt var dugnad. Paul Ragnar og Dagmund Stangeland startet opp med utgraving og støyping av grunnmur. En av skolekorpset sine folk, Reidar Vistnes fikk de til å ta seg av vann og avløpsledningene. Gravearbeidene holdt tidsplanene og det var ryddet til 17. mai. Deretter overtok Terje Meling og Sola Bygg Service.  Bygget ble reist og kledd + dører og vinduer i løpet av kort tid. Prosessen ble nøye fulgt av Ottar, som hadde hovedansvaret for at både forskrifter og budsjett skulle følges. Og det vet vi i ettertid ble gjort til minste detalj. Fra papirene kan vi lese at bygget kategoriseres som Idrettshus, og dermed gjelder krav til offentlige bygninger. Møtereferatet fra 4. juni opplyser at banklånets papirer er underskrevet av hovedstyrets leder Knut Arnt Gabrielsen og at så langt har ca 125 personer jobbet 1800 timer dugnad. Inntrykket ellers er at det var en intens fase med dugnadsjobbing som krevde god og daglig tilstedeværende ledelse. Kjelleren fikk vente et par år, men det gjorde ikke noe. Hadde den opprinnelige planen blitt fulgt, hadde det blitt garderober. I dag vet vi at det et stort undervisningsrom + diverse gode lager.
Inventaret var i første omgang bord og stoler som våre sponsorer ikke hadde bruk for lenger. Dagens bord og stoler i hovedetasjen er kjøpt hos firmaet Krifo på Forus. Firmaet ble drevet  av tidligere politifolk. De kjøpte opp konkursbo og lignende for videresalg. Det er å anta at Jan Nilsen fikk disse til en god pris. Fine er de i alle fall. I hjørnet i hovedrommet står et skap med ei utskåret havørn. Den ble kjøpt i London på en fotballtur. Kommunens folk synes den var så fin at de gjerne ville gi den som innvielsesgave, og slik ble det. Skapet den står i har Sverre Sunde laget. Om økonomistyringen fortalte Ottar at den nesten ikke hadde hatt noen innvirkning på nattesøvnen. Eneste unntak må ha vært litt usikkerhet da leverandøren av ventilasjonsutstyret gikk konkurs. Ellers husker han det var en god følelse å kunne si på innvielsesfesten at huset var allerede var gjeldfritt.  
Det første hus styret bestod av Reidun Birkeland, Ottar Håland og Nils Arnøy. Det var bestemt at Havørnhuset skulle være en egen driftsenhet med eget regnskap. Etter hvert kom det derfor til både vaktmester, rengjøringspersonale og ansvarlig for utleie.  Allerede første driftsåret viste at det var all grunn til optimisme. Det var økende etterspørsel fra leietakere, både private og offentlige. I den perioden var det en del arbeide på skoler og barnehager som gjorde at Havørnhuset kunne stilles til disposisjon. Et minne fra den tiden er mønsteret i gardinene i møterommet i 2. etasje, som er «designet» av barnehagebarn.
Dette var første gang siden byggingen av Havørnsalen og hytta i Hunnedalen at vi i Havørn bygde noe vi eide og dreiv sjøl. Vi tror det har gjort ganske mye for lagfølelsen i årene som har gått. Det er ikke umulig at husbyggingen og mulighetene det ga, har gitt oss videre inspirasjon til de seinere utbyggingene som vi skal skrive om i kommende nummer av Havørnkontakt. Kilder til dette kapitlet har vært Hovedstyrets og fotballavdelingens årsrapporter for 1997 og 98, møtereferatene fra «Klubbhus-97», samt intervjuer av medlemmer i prosjektgruppen m.fl.